[ bellman ]

I lys av den siste tids hendelser, finner Bellman det formålstjenlig å avlive sin blogspirit.com-blogg - nesten på dagen to år etter fødselen –, og søker i stedet ny jaktmarker. Herover:

 

www.giljotin.net 

”Bare de beste fikk rose fra rektor”, skriver VG i dag, og tar sin rolle som samfunnets vaktbikkje alvorlig: 21 elever med et karaktersnitt på 5,0 eller bedre ble gitt en rose av rektor på avslutningsseremonien ved Rosthaug vgs. Sånt blir det bråk og sutring av i et middelmådighetsdiktatur.

”Smålig”, ”mindreverdighetskompleks” og ”rotekte sosialdemokrati” er ord som renner Bellman i hu. Rostvåg vgs er en forholdsvis stor skole med over 600 elever. Likevel er det imponerende at avgangskullet presterer å mønstre 21 elever med 5’er-snitt. Rosene er vel fortjente, de.

Men VG makter i alle fall å spore opp representanter for moralen og den dvaske pedagogikkens voktere, som får bre om seg med sine sure oppstøt: ”Jeg synes bare det blir urettferdig overfor de andre som sitter igjen i salen uten å bli nevnt”, hulker en av dem.

Tough shit, sister. Det burde være unødvendig å påpeke det, men samtlige avgangselever er fylt 18 år og skal nå over i arbeid eller høyere utdanning. Voksenlivet har begynt, og dersom de heller ikke som voksne individer skulle tåle at noen – av nødvendighet – er bedre enn dem, står vi faktisk overfor en liten krise.

Sjå det, det var bandet sitt! Serpent Saints-promoen ankom vår ringe husholdning i dag, og det skal sies:

Entombed, eller Motörhead fra helvete, om du vil, sparker hardt og gjenkjennelig – etter fire års begredelig pause.

Albumet lukter lang vei av Wolverine Blues og de gode, gamle dager. Er det noen tvil? Kjøpeplicht!

 
[Smakebiter finnes selvsagt på MySpace-sidene]

... seier Peder Slettebø til Haugesunds Avis. Nett slik byrådet i Oslo i praksis fjernar nynorsken ved å gjera sidemålet valfritt i skulen, vil Unge Høgre-mannen Slettebø styrka nynorsken i kjerneområda på Vestlandet: Styrk nynorsken der han høyrer heime ved å gjera sidemålet valfritt her vest óg, er bodskapen.

Det er - banna bein - første gong Bellman har høyrt noko vettugt om sidemål frå Unge Høgre. Når han tenkjer seg om, er det faktisk første gong han høyrer noko vettugt frå den kanten i det heile. Det må vera sumarvarmen ...

For de som kjenner de heller trange kaiforholdene ved Fiskebrygga i Kristiansand, er det fortsatt et mysterium hvorfor røveren Ali Fuentes prøvde å lukeparkere sin 37-foter uten å kjenne hverken elementær fysikk eller logikk.

Men pytt, pytt. "Slikt kan skje på ei lita kai med en stor båt", sier manager Jan Fredrik Karlsen til Dagbladet. Artig forklaring, men de relevante adjektivkomparasjoner i denne årsakssammenhengen lyder vel snarere "Liten gutt, mindre hjerne" og "stort ego, større lommebok".

Godt er det også at Colonel Karlsen understreker at "etter forholdene har både Ali og vennene det bra". Fuck the rest, then. De to personene som ble forsøkt kvestet i ulykken, er forøvrig de eneste gjenlevende kristiansandere som ikke har kjøpt både platen og dvd'en til Egokameratene. Tilfeldig?

Denne er virkelig for god til å være sann. Trodde Bellman – men det er tross alt NTB som rapporterer ... Bellman har tatt seg den frihet å understreke det vesentligste:

Oslo (NTB): Kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) innrømmer at SV ikke har lagt nok vekt på kunnskap i skolen.

- SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese, sier Djupedal til VG.

Han mener at de to mest typiske skolepartiene, Høyre og SV, fra hver sin kant har erkjent betydningen av hverandres tidligere merkesaker.

SV prioriterer nå krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk, noe partiet ikke tidligere har fokusert på.

Nå mener Djupedal at nettopp dette er det viktigste skolen kan drive med.

 

Man burde kanskje le av hele greia, men dette er dessverre en alvorlig sak: Det har tatt det oppsopet som bekler den mykeste kontorstolen i landets utdanningsdepartement (som forøvrig er kløktig kamuflert under den postmoderne og ironidryppende tittelen Kunnskapsdepartementet) over et år i embetet før han har skjønt skolens misjon!

Selv har Øystein Djupedal ingen vitnemål å blafre med. I mange tilfeller veier nok god yrkeserfaring opp for manglende skolering, men det er faktisk sjelden utdanning direkte skader sjel og intellekt. Så særlig klok er han ikke, den stakkars trønderen, men modig? Det kreves faktisk litt baller for å innrømme at man er en udugelig klovn … Men en møkkamann er han, derom finnes ingen tvil.

Dette er den foreløpig siste utgaven av sannheten: Du finner ikke et snev av 2000-tallet i Mustasch. Heldigvis. I stedet må det søkes til andre og langt mer givende perioder for å finne fullgode referanser til det som tyder på å bli årets beste album.

Det vil si – det er et nytt, men likevel gammel Mustasch vi møter på Latest Version Of The Truth. Fundamentet er, som før, solid og stilsikker stoner-rock i Monster Magnet-avenyen, et territorium der de umåtelig sterke refreng og riff regjerer. Men spekteret er utvidet, og listen er hevet betraktelig.

Nyheten – og samtidig den faktoren som hever albumet fra det meget gode til det nær sub-guddommelige kvalitetsnivået – er den utsøkte fylde svenskene har fått tilført sin musikk i form av 1) en særdeles smakfull og rettferdig produksjon, og 2) en generøs orkestrasjon, der strykere på behagelig vis fyller huller i lydbildet vi likevel ikke ville lagt merke til.

Intermusikalske referanser påtreffes til stadighet. Her finnes åpenbare nikk til både Black Sabbath anno 1975 (tenk Sabotage), The Cult og nevnte Monster Magnet. De fleste med et snev av åndelig bagasje merker umiddelbart at ”Forever Begins Today”  er James Bond-lydsporet Uriah Heep aldri rakk fullføre, og avslutningssporet ”The End” (som også kanskje kan kalles et slags tittelspor) er en ren og skjær zeppelinsk rapsodi som Wolfmother – eller Zeppelin selv, for den del – aldri kunne matchet.

2007 blir et år i overleppehårets navn. Sannelig, Mustasch-kvartetten er blitt mektige musikere! Og uansett hvor mange beskyldninger om Ian Astbury-plagiat mannen måtte motta: særlig vokalist Gyllenhammar viser symptomer på klasse. Håper musikkjudasene i EMI sitter og river seg i kjønnshåret av ergrelse over å ha sparket svenskene fra stallen. God natt, og god bedring.

Ah, det var tv-tider det – da Per Ståle Lønning, Tor Erling Staff og den lille debattudisiplinerte drosjesjåføren Hans Bauge regjerte etermediene. Dette er ren porno for Oddvar Stenstrøm-elskere (takk til Frode H for lenken!):

 

Dagens beste VG-overskrift:

Her er det offisielle årsaken til at Quart'n suger og Hove ruler i sommer:

 

Fenomenet Facebook har – foruten et knippe usedvanlig idiotiske forsider fra Akersgata og noen komplett irrelevante, sakløse paneldebatter i eter-medier – gitt oss mye. Først og fremst anledningen til å gjenoppspore mennesker vi i utgangspunktet ikke har behov for å treffe igjen. Dernest – frivillig eller ikke – innsikt i disses selvangivelser. Og det er her en horribel eim av trendisme og konsensus-fanatisme brer om seg.

Selv om de er spredt over hele den politiske fargeskalaen, er det nemlig påfallende hvor mange som omtaler seg selv som politisk ”liberale” i sine Facebook-profiler. For er man liberal, er man også ”frisinnet, fordomsfri; overbærende, tolerant” – hvis vi et øyeblikk holder økonomisk liberalisme utenfor. Med en slik definisjon i minnet, er det heller tvilsomt om de såkalt liberale horder virkelig overlever den liberale lakmustesten.

Ukens lederartikkel i det glimrende tidsskriftet Morgenbladet angriper nettopp denne falske liberalisme, treffende titulert ”livsstilsliberalisme”. Lena Lindgren skriver:

Mye tyder på at det er en livsstilsaktig verdiliberalitet som i dag har et "vinnende" image. Å være "liberal" forbindes med fritenkning, kosmopolitisk åpenhet og den status det gir å ha homofile i vennekretsen. Menneskerettighetene er den politiske peilepinnen, retten til selvrealisering inkludert.

 

Er du frihetselskende og frisinnet, kan du kanskje kalle deg liberal, slik Bellman forstår begrepet. Men egentlig trenger du bare å identifisere deg med Little Tony, slik strutsesjefen Robert Anton Wilson formulerte det:

Little Tony was sitting on a park bench munching on one candy bar after another. After the 6th candy bar, a man on the bench across from him said, “Son, you know eating all that candy isn’t good for you. It will give you acne, rot your teeth, and make you fat.”

Little Tony replied, “My grandfather lived to be 107 years old.”

The man asked, “Did your grandfather eat 6 candy bars at a time?”

Little Tony answered, “No, he minded his own fucking business.”

Bellman har lenge trodd at NTB var en av de få etterrettelige nyhetskildene vi hadde igjen her i landet. Så feil kan man ta. VG-nett publiserte en NTB-notis om en brann i Johnny Cash' hjem - med følgende passus:

Både Folsom Prison-platen, San Quentin-platen «The Holy Land» og boka «Man in Black» ble skrevet i huset ...

Noen kommentarer: Det tilhører sjeldenhetene at konsertplater "skrives". Det er godt mulig at noen av de låtene fra At Folsom Prison og At San Quentin som Cash faktisk skrev selv (flertallet er ført i pennen av andre), ble skrevet i Cash' hjem i Hendersonville, TN - men konsertene fant sted i de to fengslene.

Og hvorfor "journalisten" i denne sammenheng finner det for godt å blande inn det begredelige konseptalbumet The Holy Land - som 1) altså ikke har noe med San Quentin å gjøre, 2) ikke er særlig kjent blant allmuen, og 3) ikke akkurat er særlig verdsatt blant Cash-kjennere -, er sannelig ikke lett å forstå.

Det er litt tidlig å slippe til sommervikarer fra ungdomsskoler i NTB-redaksjonen, er det ikke?

Hvilken idiot proklamerte 1. mai som flagg- og fridag, mens 8. mai kun huskes av krigsveteraner og en håndfull historiebevisste sjeler? Selv 7. juni har man valgt å overse!

Vel vel, det er godt nye koster blir å finne rundt om i skoleverket om noen år ...

 

 

For å sitere en bimbo man overhørte en gang:

"Wow! I mean, wow!" 

Nå ser det ut til at også dommersjef Rune Pedersen – etter å ha ristet av seg United-feberen – innrømmer at, joda, annulleringen av Solskjær-målet var korrekt likevel. Dette VG-oppslaget får selvsagt ikke like stor oppmerksomhet, men pytt pytt; Bellman og hans dommerkumpaner hadde selvfølgelig rett. Igjen. Som de alltid har.