[ bellman ]

Fenomenet Facebook har – foruten et knippe usedvanlig idiotiske forsider fra Akersgata og noen komplett irrelevante, sakløse paneldebatter i eter-medier – gitt oss mye. Først og fremst anledningen til å gjenoppspore mennesker vi i utgangspunktet ikke har behov for å treffe igjen. Dernest – frivillig eller ikke – innsikt i disses selvangivelser. Og det er her en horribel eim av trendisme og konsensus-fanatisme brer om seg.

Selv om de er spredt over hele den politiske fargeskalaen, er det nemlig påfallende hvor mange som omtaler seg selv som politisk ”liberale” i sine Facebook-profiler. For er man liberal, er man også ”frisinnet, fordomsfri; overbærende, tolerant” – hvis vi et øyeblikk holder økonomisk liberalisme utenfor. Med en slik definisjon i minnet, er det heller tvilsomt om de såkalt liberale horder virkelig overlever den liberale lakmustesten.

Ukens lederartikkel i det glimrende tidsskriftet Morgenbladet angriper nettopp denne falske liberalisme, treffende titulert ”livsstilsliberalisme”. Lena Lindgren skriver:

Mye tyder på at det er en livsstilsaktig verdiliberalitet som i dag har et "vinnende" image. Å være "liberal" forbindes med fritenkning, kosmopolitisk åpenhet og den status det gir å ha homofile i vennekretsen. Menneskerettighetene er den politiske peilepinnen, retten til selvrealisering inkludert.

 

Er du frihetselskende og frisinnet, kan du kanskje kalle deg liberal, slik Bellman forstår begrepet. Men egentlig trenger du bare å identifisere deg med Little Tony, slik strutsesjefen Robert Anton Wilson formulerte det:

Little Tony was sitting on a park bench munching on one candy bar after another. After the 6th candy bar, a man on the bench across from him said, “Son, you know eating all that candy isn’t good for you. It will give you acne, rot your teeth, and make you fat.”

Little Tony replied, “My grandfather lived to be 107 years old.”

The man asked, “Did your grandfather eat 6 candy bars at a time?”

Little Tony answered, “No, he minded his own fucking business.”